mandag 4. juli 2016

Profondo rosso

Hadde premiere den 7. mars 1975
Regissert av Dario Argento
Med David Hemmings som Marcus Daly
Med Daria Nicolodi som Gianna Brezi
Med Gabriele Lavia som Carlo
Med Macha Méril som Helga Ulmann
Med Eros Pagni som Supt. Calcabrini
Original norsk aldersgrense: 18 år
Budsjett: Ukjent

Dario Argento har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt siden jeg så Inferno for første gang. Stilen, den uhyggelige atmosfæren, musikken, kreativiteten, de rare rolletolkningene, alt! Alt ytterst facinerende, og det bare fortsatte med alle de andre filmene hans utover 80-tallet. Profondo rosso er i følge noen kritikere og snittet på IMDB hans magnum opus. Dette skal visstnok være hans beste arbeid! Så forventningene mine var naturlig nok svært høye. De to andre filmene jeg hadde sett fra hans hånd på 70-tallet, L'uccello dalle piume di cristallo og Suspiria var gode, solide filmer, selv om jeg kanskje savnet litt av særheten som skulle dominere filmene i tiåret etterpå, og Profondo rosso havner dessverre litt i samme kategori. Bra. Solid. Men underveldende og i enda større grad enn de to før nevnte 70-talls filmene, kanskje nettopp fordi forventningene var så høye. Det blir for mye prat og for lite spenning. Jeg så den lengste versjonen av filmen og jeg tror det var en tabbe da mange peker på at denne har for mange unødvendige pratescener som hverken fører plottet videre, tilfører dybde til karakterene eller bidrar til den typiske Argento-stemningen som i store deler av denne filmen rett og slett er fraværende. 6 Poeng. Vurdert av Arne Kristian Lindmo.

In the Mouth of Madness

Hadde premiere i desember 1994
Regissert av John Carpenter
Med Sam Neill som John Trent
Med Julie Carmen som Linda Styles
Med Jürgen Prochnow som Sutter Cane
Med Charlton Heston som Jackson Harglow
Med David Warner som Dr. Wrenn
Original norsk aldersgrense: 18
Budsjett: $8,000,000

Etter å ha sett de andre John Carpenter-filmene Village of the Damned, Escape from L.A. og Vampires fra siste halvdel av 90-tallet så fryktet jeg at mannen hadde mistet det magiske grepet han hadde tidligere i karrieren. Ingen av filmene var dårlige, men magien var altså borte. Så kommer In the Mouth of Madness og gjør meg nyforelsket igjen. Dette er John Carpenter i godt gammelt slag med frisk kameraføring, intense skuespillerprestasjoner, original historiefortelling og et flott lydspor. Carpenter er en mester til å skape en helt spesiell stemning eller atmosfære i filmene sine, og her så er det følelsen av paranoia, galskap, uhygge og undergang som dominerer, sterkt hjulpet av nok en glitrende rolletolkning fra Sam Neill, som de siste årene har steget sterkt i aktelse som meg etter enestående arbeid i spesielt Possession, men også i filmer som Event Horizon og Daybreakers. In the Mouth of Madness er den siste filmen i Carpenters dommedags-trilogi som ble innledet med The Thing og Prince of Darkness, to av de andre juvelene i katalogen hans. Det hersker ingen tvil om at denne type materiale er som skreddersydd for Carpenters estetiske touch. Jeg ble svært positivt overrasket og ser frem til å sjekke ut Carpenters mest latterligjorte filmprosjekt Ghosts of Mars senere i dag! 8 poeng. Vurdert av Arne Kristian Lindmo.

fredag 25. mars 2016

TUCKER AND DALE VS. EVIL

Hadde premiere den 22. januar 2010
Regissert av  Eli Craig
Med Tyler Labine som Dale
Med Alan Tudyk som Tucker
Med Katrina Bowden som Allison
Med Jesse Moss som Chad
Med Philip Granger som Sjeriffen
Original norsk aldersgrense: 18 år
Budsjett:  Ukjent

Kjempefornøyelig horrorkomedie hvor en gammel, sliten sjanger, med ben plantet i filmer som f.eks. Motorsagsmassakren fra 1974, blir gjort frisk igjen ved å snu opp ned på formelen! I stedet for at hillbilliene i det skumle huset ute i skogen er ute etter å slakte de naive, pene, rike og ufyselige unge menneskene på camping-tur så er de bare ute etter å slappe av i det nye feriehuset sitt - og det utrolig bisarre i at menneske  etter menneske møter sitt blodige endelikt uten at Tucker og Dale eller de unge menneskene forstår hva som foregår (eller misforstår det som skjer) utgjør et utrolig godt grunnlag for komikk - særlig for en skrekkfilm-fan som meg selv som kan se alle refereansene som dukker opp. Filmen er glimrende spilt og dyktig regissert av det som for meg er en gjeng med ukjente navn. Særlig Tucker og Dale bidrar til å gjøre det utrolige trolig med sine rolle-tolkninger. Det eneste svake leddet er etter min mening Jesse Moss, som jeg ikke helt klarte å kjøpe som manisk skurk etter hvert som filmen skred frem. Han passet imidlertid svært godt som glatt, naiv og egoistisk ungdom tidlig i filmen. I det hele tatt så er slutten den svakeste delen av filmen, men det betyr ikke at den er svak. Alt i alt en svært underholdende og morsom horrorkomedie. 9 poeng. Vurdert av Arne Kristian Lindmo (23.03.16)

Horrorkomedien Tucker & Dale vs Evil snur opp ned på den klassiske og oppbrukte horrorfortellingen der en samling unge, vakre mennesker slaktes av skitne hillbillies i grisgrendte strøk på den amerikanske landsbygda. Jo, fortsatt er det de unge og vakre som står for døingen, og fortsatt er det fordi de er dumme, men denne gangen er det ekstra selvforskylt, og hillbilliene er uskyldige, sympatiske mennesker som bare vil slappe av i det nye feriehuset sitt. Dette kunne blitt en teit film sånn midt på treet, men Tucker & Dale vs Evil er så velgjort at filmen blir en ren fornøyelse fra start til slutt. Den våger å dra det makabre så langt at man frydefullt sjokkeres, humoren (som det er mye av) er godt timet og replikkene er siteringsvennlige og treffende. Ikke minst etableres det straks karakterer som man elsker å hate (og venter på at skal lide blodige skjebner), mens hillbillien Dale er elskelig sympatisk bak alt skjegget og den rutete skjorten, at man raskt sympatiserer med ham og med glede ser ham overvinne de absurde utfordringene og utvikle seg som menneske. 8 poeng. Vurdert av Thomas Overvik (23.03.16)

tirsdag 22. mars 2016

QUELLA VILLA ACCANTO AL CIMITERO

Hadde premiere den 14. august 1981
Regissert av Lucio Fulci
Med Catriona MacColl som Lucy Boyle
Med Giovanni Frezza som Bob Boyle
Med Paolo Malco som Dr. Norman Boyle
Med Ania Pieroni som Barnevakten
Med Silvia Collatina som Mae Freudstein
Original norsk aldersgrense: Forbudt
Budsjett: Ukjent

Her ser vi endelig en mester i aksjon! Få filmer får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg i disse dager, men Fulci er mannen som alltid leverer! Kreative, bestialske og ytterst morbide drap fyller skjermen fra start til slutt og alt det som fyller tomrommene er også uhyre interessant. Få klarer å mane frem stemning og atmosfære som de italienske mesterne fra 70- og 80-tallet og denne filmen er ikke noe unntak. Hver eneste kameravinkel, lydeffekt, replikk og kroppsmimikk bidrar til uhyggen. Musikken er som vanlig usedvanlig godt egnet til å akkompanere begivenhetens gang og det hele bygger seg opp til en feiende flott finale hvor elementer av det overnaturlige, det makabre og det geniale får virke sammen og servere en slutt som de færreste ville ha våget å satse på. Dette er fabelaktig godt håndtverk og det er forfriskende med en skrekkfilm som faktisk er skrekkelig skummel! 9 poeng. Vurdert av Arne Kristian Lindmo (23.03.16).

Jeg erklærer herved Quella villa accanto al cimitero for å være en av horrorfilmhistoriens mest undervurderte filmer. Imdb-snittet på 6.2 yter ikke på noen måte dette mesterverket rettferdighet. Her har vi alt: Både tung, uggen, krypende stemning, effektivt fram av den gufne musikken, og bestialske, blodige drap som får en til å krympe seg i stolen. En del av scenene var rett og slett vanskelige å se på, fordi de traff dype frykter i meg på en helt utmerket måte. Det er selvsagt en genistrek å plassere barn i sentrum av det skrekkelige som skjer. Sårbarheten blir så rå at det gjør vondt. Historien er på overflaten kanskje ikke så forferdelig original: Familie flytter inn i gammelt hus der mørke krefter stengt inne i kjelleren. Men utgangspunktet er godt, for er det ikke noe vi alle har følt en eller annen gang: at "noe" kan være feil i det trygge huset vi befinner oss i, at ett eller annet er som det ikke skal være, at noe ondt ligger skjult ett eller annet sted? I det hele tatt spiller filmen mye på det truende i det kjente, denne følelsen av "the uncanny", at noe ubestemmelig ikke stemmer. Det er små ting, som at når vi ser hånden til zombien holde en kniv, er det hånden til en jentunge. Jeg tenkte ikke en gang over det bevisst der og da, men husket det da jeg leste om det etterpå. Filmen er fylt av merkelige blikk. Valg som kanskje gir mening, men som ikke gjør det likevel. Adferd som kaster paranoide mistanker, uten at det nødvendigvis er noe der. Merkelige typer, som den mildt autistiske bibliotekaren, som ikke er urealistiske, men som føles som som de ikke helt hører hjemme i denne verden. Selve dubbingen, det at stemmene ikke stemmer helt med hvordan leppene beveger seg bidrar til dette, og er i mine øyne en styrke heller enn en svakhet. Det samme gjelder de løse trådene av plottet, som aldri forklares. Men de trenger ikke å forklares, for usikkerheten knyttet til disse små mysteriene er med på å smøre den unike stemningen tykt utover filmen. Slutten er også enormt tilfredsstillende, både med det faktiske monsteret, som står fram i all i bestialske prakt, og i det bittersøte da gutten "reddes" over til spøkelsesdimensjonen av jenta som har fulgt ham og forsøkt å advare ham hele filmen igjennom. 9 poeng. Vurdert av Thomas Overvik (23.03.16)

BLOOD FEAST

Hadde premiere den 6. juli 1963
Regissert av Herschell Gordon Lewis
Med William Kerwin som Det. Pete Thornton
Med Mal Arnold som Fuad Ramses
Med Connie Mason som Suzette Fremont
Med Lyn Bolton som Mrs. Dorothy Fremont
Med Scott H. Hall som Frank, police captain
Original britisk aldersgrense: Forbudt
Budsjett: $24,500

Blood Feast representerer en viktig milepæl i skrekkfilm-historien som den første splatter-filmen, som debuten til splatter-regissør Herschell Gordon Lewis og som den eldste filmen på den berømte "Video nasty"-lista fra 80-tallet hvor den også ble rettsforfulgt og forbudt. Så filmen har en klar historisk verdi samtidig som det er facinerende å se så mye blod og gørr i en film fra 1963. Dessverre så er filmen også svært dårlig. Skuespillet er aldeles fryktelig og både lydkvalitet, regi og manus tilhører det absolutte lavmål i filmhistorien. Det er så dårlig at det i perioder blir bra. Man kan le rått av noen pinlige dialoger og hysteriske forsøk på å vise frykt eller hjertesorg, men det hele blir trettende ganske så raskt. Splatter-effektene er ganske overbevisende, budsjettet tatt i betraktning, men filmen gjør en utrolig tabbe ved å servere det beste drapet helt i starten for så å spre resten av den blodige handlingen syltynt utover. Filmens eneste scene med reel suspens består av å ha Playboys playmate of the month, Connie Mason, til å legge seg selv ned for hugg på et improvisert alter mens morderen sakte nærmer seg punktet hvor hun skal slaktes. Scenen er relativt godt bygd opp, men klarer ikke å veie opp for skuffelsen ved at de blir avbrutt. De idiotiske etterforskerne har omsider klart å pusle sammen det opplagte og ankommer tidsnok til å jage etter morderen i en av de kjedeligste jakt-sekvensene i filmhistorien. 4 poeng. Vurdert av Arne Kristian Lindmo (22.03.16)

Det er vanskelig å si noe bra om Blood Feast. Manuset er søppel, kameravinklene er i beste fall tilfeldige og kulissene er drit. Musikken er et makkverk og skuespillerne aner ikke hva de holder på med. Det er en underdrivelse å si at ikke en eneste replikk er levert med troverdighet. Den eneste underholdningsverdien ligger i de tidlige blodige effektene, som er interessante mest fordi de er så gamle, og i at skuespillet kan sies å være så dårlig at det i seg selv er bittelitt underholdende. I 10 minutter. Så blir alt bare traurig. Det kan godt være at filmen er viktig for splatterfilmens utvikling, men i 2016 er den bare ikke underholdende - og omtrent 50 minutter for lang. 3 poeng. Vurdert av Thomas Overvik (22.03.16) 

VALKOINEN PEURA

Hadde premiere den 25. juli 1952
Regissert av Erik Blomberg
Med Mirjami Kuosmanen som Pirita / Maarita
Med Kalervo Nissilä som Aslak
Med Åke Lindman som Skogvokter
Med Jouni Tapiola som Gjeter
Med Arvo Lehesmaa som Tsalkku-Nilla, sjamanen
Original svensk aldersgrense: 15 år
Budsjett: Ukjent

Huff og huff! Akk og ve! Lange, kjedelige og intetsigende bilder av natur, snø og reinsdyr er det meste som denne filmen har å by på. Det hele selvfølgelig tonesatt til brautende, pompøs, masende musikk eller traurig joik. Det er visstnok en slags historie der inne et sted også, men uten noen form for oppbygging eller nerve, og befolket med karakterer uten motivasjon, fornuft eller følelser. At filmens heks/vampyr/varulv som skifter ham til et hvitt reinsdyr i tide og utide ikke klarer å facinere i det hele tatt, er nærmest en prestasjon i seg selv. Til tross for den "eksotiske" settingen og det absurde plottet så er filmen enormt forutsigbar. Det er også en fantastisk prestasjon. Jeg gratulerer. Jeg applauderer! Verre kan det nesten ikke gjøres. Jeg hater denne filmen! Ikke et dypt, glødende og intenst hat, som i seg selv har verdi da det får meg til å føle noe, men et overfladisk, nonchalant hat, mot en film som ikke en gang prøver å levere noe av kvalitet, men som kaster bort min tid og som har kastet bort tiden til alle de som var involvert i filmen og alle de som løste billett eller så den på video i årene som har gått. 2 poeng. Vurdert av Arne Kristian Lindmo (22.03.16)

Valkoinen Peura føles som en langt lengre film enn det den er, fordi den helt fra starten av får et slør av kjedsomhet som den ikke makter rive av seg, selv når dramatiske ting begynner å skje. Men ironisk nok kan en av feilene være at filmen burde vært litt lengre. Kanskje. For Pirita bygges overhodet ikke opp som karakter før hun går til sjamanen og får vekket heksekreftene sine. Vi vet aldri hvem hun er, hva hun drømmer om, om hun egentlig elsker Aslak eller hva hun føler mangler i livet hennes. Vi vet ikke hva hennes motivasjoner er - hvorfor hun ønsker å tiltrekke seg en annen mann med magi rett etter at hun tilsynelatende er blitt lykkelig gift. Og følgelig blir det helt umulig å bry seg eller å føle sympati. Alt som følger blir et langt gjesp - jeg kunne ikke brydd meg mindre. Naturen som filmen insisterer på å vise fram er flott, men det hadde vært fint med litt mer historiefortelling og litt mindre busker, snø og reinsdyr. Pirita spilles forøvrig habilt nok, men ellers er prestasjonene heller amatørmessige (ektemannen Aslak er helt forferdelig og sørger for filmens skrekkeligste øyeblikk med sitt kåte blikk i close up helt i starten av filmen). Jeg reagerer også på den høylydte orkestermusikken, som bare blir masete og bråkete, og som aktivt tapper det som skulle vært spennende scener for all atmosfære. Og kanskje er det bare ikke så veldig skummelt med en hvit, godmodig rein som lunter rundt i snøen...? 3 poeng. Vurdert av Thomas Overvik (22.03.16)

mandag 21. mars 2016

ORLACS HÄNDE

Hadde premiere den 24. september 1924
Regissert av Robert Wiene
Med Conrad Veidt som Paul Orlac
Med Alexandra Sorina som Yvonne
Med Fritz Kortner som Nera
Med Hans Homma som Dr. Serral
Med Carmen Cartellieri som Regine
Original norsk aldersgrense: Ukjent
Budsjett: Ukjent

Tysk stumfilm, med skrekkfilm-legenden Conrad Veidt, skjemmes av langsomt tempo og et absurd plot. Absurditetene har riktignok en viss underholdningsverdi i seg selv, særlig mot slutten hvor ting virkelig blir tullete, men alt henger til en viss grad sammen (så vidt), bare man svelger Orlacs overdrevne mentale sammenbrudd og nevrotiske besettelse med de transplanterte hendene. Tematikken har dessverre mistet all kraft til å sjokkere, vemme eller skremme i dag så filmens verdi har utelukkende blitt kultur-historisk. Jeg så den lengste, restaurerte utgaven og jeg mistenker at filmen hadde vært tjent med mer aktiv bruk av saksen da mange scener drar ut for lenge i tid. Filmen har opplagte tekniske og artistiske kvaliteter, men jeg klarer bare å anerkjenne disse intellektuelt, mens jeg emosjonelt forblir kald. 4 poeng. Vurdert av Arne Kristian Lindmo (21.03.16) 

En stemningsfullt dvelende og vakkert lyssatt stumfilm, med nesten surrealistisk overspill. Men om faktene er voldsomme og ansiktene fylt med nesten absurde mengder smerte, selv til stumfilm å være, bidrar det til den litt overjordiske stemningen, godt hjulpet av lydsporet i den restaurerte utgaven vi så. Summen blir nært hypnotisk. Tempoet er lavt, men jeg trivdes med det ganske lenge - selv om det begynte å bli nok helt mot slutten. Bildene er godt komponerte og hele filmen preget av godt håndtverk og bevisste fortellergrep. Filmen begynner som et drama, sklir over til skrekk med antatt overnaturlige elementer, men ender som krim med psykologiske forklaringer for alt som har skjedd. Jeg kjøper ikke alt, men verdsetter forsøket på å komponere et innviklet plot med flere lag. 7 poeng. Vurdert av Thomas Overvik (21.03.16)