QUELLA VILLA ACCANTO AL CIMITERO

Hadde premiere den 14. august 1981
Regissert av Lucio Fulci
Med Catriona MacColl som Lucy Boyle
Med Giovanni Frezza som Bob Boyle
Med Paolo Malco som Dr. Norman Boyle
Med Ania Pieroni som Barnevakten
Med Silvia Collatina som Mae Freudstein
Original norsk aldersgrense: Forbudt
Budsjett: Ukjent

Her ser vi endelig en mester i aksjon! Få filmer får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg i disse dager, men Fulci er mannen som alltid leverer! Kreative, bestialske og ytterst morbide drap fyller skjermen fra start til slutt og alt det som fyller tomrommene er også uhyre interessant. Få klarer å mane frem stemning og atmosfære som de italienske mesterne fra 70- og 80-tallet og denne filmen er ikke noe unntak. Hver eneste kameravinkel, lydeffekt, replikk og kroppsmimikk bidrar til uhyggen. Musikken er som vanlig usedvanlig godt egnet til å akkompanere begivenhetens gang og det hele bygger seg opp til en feiende flott finale hvor elementer av det overnaturlige, det makabre og det geniale får virke sammen og servere en slutt som de færreste ville ha våget å satse på. Dette er fabelaktig godt håndtverk og det er forfriskende med en skrekkfilm som faktisk er skrekkelig skummel! 9 poeng. Vurdert av Arne Kristian Lindmo (23.03.16).

Jeg erklærer herved Quella villa accanto al cimitero for å være en av horrorfilmhistoriens mest undervurderte filmer. Imdb-snittet på 6.2 yter ikke på noen måte dette mesterverket rettferdighet. Her har vi alt: Både tung, uggen, krypende stemning, effektivt fram av den gufne musikken, og bestialske, blodige drap som får en til å krympe seg i stolen. En del av scenene var rett og slett vanskelige å se på, fordi de traff dype frykter i meg på en helt utmerket måte. Det er selvsagt en genistrek å plassere barn i sentrum av det skrekkelige som skjer. Sårbarheten blir så rå at det gjør vondt. Historien er på overflaten kanskje ikke så forferdelig original: Familie flytter inn i gammelt hus der mørke krefter stengt inne i kjelleren. Men utgangspunktet er godt, for er det ikke noe vi alle har følt en eller annen gang: at "noe" kan være feil i det trygge huset vi befinner oss i, at ett eller annet er som det ikke skal være, at noe ondt ligger skjult ett eller annet sted? I det hele tatt spiller filmen mye på det truende i det kjente, denne følelsen av "the uncanny", at noe ubestemmelig ikke stemmer. Det er små ting, som at når vi ser hånden til zombien holde en kniv, er det hånden til en jentunge. Jeg tenkte ikke en gang over det bevisst der og da, men husket det da jeg leste om det etterpå. Filmen er fylt av merkelige blikk. Valg som kanskje gir mening, men som ikke gjør det likevel. Adferd som kaster paranoide mistanker, uten at det nødvendigvis er noe der. Merkelige typer, som den mildt autistiske bibliotekaren, som ikke er urealistiske, men som føles som som de ikke helt hører hjemme i denne verden. Selve dubbingen, det at stemmene ikke stemmer helt med hvordan leppene beveger seg bidrar til dette, og er i mine øyne en styrke heller enn en svakhet. Det samme gjelder de løse trådene av plottet, som aldri forklares. Men de trenger ikke å forklares, for usikkerheten knyttet til disse små mysteriene er med på å smøre den unike stemningen tykt utover filmen. Slutten er også enormt tilfredsstillende, både med det faktiske monsteret, som står fram i all i bestialske prakt, og i det bittersøte da gutten "reddes" over til spøkelsesdimensjonen av jenta som har fulgt ham og forsøkt å advare ham hele filmen igjennom. 9 poeng. Vurdert av Thomas Overvik (23.03.16)