Regissert av William Dieterle
Med Charles Laughton som Quasimodo
Med Maureen O'Hara som Esmeralda
Med Cedric Hardwicke som Frollo
Med Edmond O'Brian som Gringoire
Med Harry Davenport som Kong Louis XI
Original svensk aldersgrense: 15 år
Budsjett: $1,800,000
Gud! Hvor skal jeg begynne? Svært påkostet stor-produksjon av Victor Hugos berømte bok med mange av datidens største filmstjerner i rollene burde være et av høydepunktene fra 30-tallet, men ender opp med å bli en lang tålmodighetsprøve pepret full av dumheter som riktignok gjør filmen sebar på en flåsete måte, men også så dårlig at man er dypt takknemlig når det hele er over. Av det positive kan nevnes Charles Laughtons fine portrett av hunchbacken og det imponerende arbeidet som er lagt ned i sminken hans. Også Maureen O'Hara, med sin skjønnhet og karisma, klarer å tilfører mer til en rolle spekket med dumme replikker og klissete scener enn hva man skulle trodd var mulig. Til sist så må det nevnes at selve produksjons-designet er utrolig imponerende. Settene ser påkostede ut, det vrimler av statister og alt er lyssatt og filmet med stor ekspertise. Det negative blir alikevel altoverskyggende med et steindumt manus i sentrum. Den hypermoderne kongen og det idiotiske angrepet på Notre Dame er noen av elementene som svir, men det finnes så mange, mange flere. 4 poeng. Vurdert av Arne Kristian Lindmo (22.03.16)
En pompøs og grunn moralhistorie med null troverdighet både i de store trekkene i historiene og i karakterene og deres replikker. Det er ingen finesse i eller subtilitet i måten filmen er fortalt på, og man vrir seg i smerte over de flate klisjeene i utgangspunktet kapable skuespillere lirer av seg. Resultatet er en film det er umulig å leve seg inn i eller bry seg om. Karakterer som kongen føles fullstendig malplassert i den tidsalderen filmen er ment å skulle foregå i og er bare et av mange symptomer på at det hele er en åpenbar konstruksjon, som lukter amerikansk storfilm, rund og ufarlig, som bare er ment å skulle tilfredsstille massene, men uten å ha et reelt hjerte. Filmen blir aldri ulidelig kjedelig, men det er mest fordi man ikke tror sine egne øyne og ører når man bevitner det enorme spriket mellom det elendige manuset og den slette historiefortellingen, og de åpenbart enormt dyre settene, fylt med hundrevis av statister og påkostede detaljer. Den eneste troverdige karakteren i hele filmen er Quasimodo, som både er godt og nyansert spilt og gjort virkelig med maske og sminke som ser veldig bra ut, tiden filmen er laget på tatt i betraktning. 4 poeng. Vurdert av Thomas Overvik (22.03.16)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar