VALKOINEN PEURA

Hadde premiere den 25. juli 1952
Regissert av Erik Blomberg
Med Mirjami Kuosmanen som Pirita / Maarita
Med Kalervo Nissilä som Aslak
Med Åke Lindman som Skogvokter
Med Jouni Tapiola som Gjeter
Med Arvo Lehesmaa som Tsalkku-Nilla, sjamanen
Original svensk aldersgrense: 15 år
Budsjett: Ukjent

Huff og huff! Akk og ve! Lange, kjedelige og intetsigende bilder av natur, snø og reinsdyr er det meste som denne filmen har å by på. Det hele selvfølgelig tonesatt til brautende, pompøs, masende musikk eller traurig joik. Det er visstnok en slags historie der inne et sted også, men uten noen form for oppbygging eller nerve, og befolket med karakterer uten motivasjon, fornuft eller følelser. At filmens heks/vampyr/varulv som skifter ham til et hvitt reinsdyr i tide og utide ikke klarer å facinere i det hele tatt, er nærmest en prestasjon i seg selv. Til tross for den "eksotiske" settingen og det absurde plottet så er filmen enormt forutsigbar. Det er også en fantastisk prestasjon. Jeg gratulerer. Jeg applauderer! Verre kan det nesten ikke gjøres. Jeg hater denne filmen! Ikke et dypt, glødende og intenst hat, som i seg selv har verdi da det får meg til å føle noe, men et overfladisk, nonchalant hat, mot en film som ikke en gang prøver å levere noe av kvalitet, men som kaster bort min tid og som har kastet bort tiden til alle de som var involvert i filmen og alle de som løste billett eller så den på video i årene som har gått. 2 poeng. Vurdert av Arne Kristian Lindmo (22.03.16)

Valkoinen Peura føles som en langt lengre film enn det den er, fordi den helt fra starten av får et slør av kjedsomhet som den ikke makter rive av seg, selv når dramatiske ting begynner å skje. Men ironisk nok kan en av feilene være at filmen burde vært litt lengre. Kanskje. For Pirita bygges overhodet ikke opp som karakter før hun går til sjamanen og får vekket heksekreftene sine. Vi vet aldri hvem hun er, hva hun drømmer om, om hun egentlig elsker Aslak eller hva hun føler mangler i livet hennes. Vi vet ikke hva hennes motivasjoner er - hvorfor hun ønsker å tiltrekke seg en annen mann med magi rett etter at hun tilsynelatende er blitt lykkelig gift. Og følgelig blir det helt umulig å bry seg eller å føle sympati. Alt som følger blir et langt gjesp - jeg kunne ikke brydd meg mindre. Naturen som filmen insisterer på å vise fram er flott, men det hadde vært fint med litt mer historiefortelling og litt mindre busker, snø og reinsdyr. Pirita spilles forøvrig habilt nok, men ellers er prestasjonene heller amatørmessige (ektemannen Aslak er helt forferdelig og sørger for filmens skrekkeligste øyeblikk med sitt kåte blikk i close up helt i starten av filmen). Jeg reagerer også på den høylydte orkestermusikken, som bare blir masete og bråkete, og som aktivt tapper det som skulle vært spennende scener for all atmosfære. Og kanskje er det bare ikke så veldig skummelt med en hvit, godmodig rein som lunter rundt i snøen...? 3 poeng. Vurdert av Thomas Overvik (22.03.16)